Ortopraksis

Ortopraksis

av Erkebiskop Krysostomos av Etna

I dag, tror de fleste ortodokse kristne at ortodoksi, den enkle bekjennelsen av korrekt lære om den sanne tro, utgjør deres selvdefinisjon. Dette er misvisende, noe man lett kan se i den Hellige Skrift. I Guds bror og Jerusalems første biskop, Jakobs brev til Israels spredte stammer, blir vi fortalt at mennesket ikke frelses av tro alene (ἐκ πίστεως μόνον), siden troen uten gjerninger er død (ἡ πίστις χωρὶς τῶν ἔργων νεκρά ἐστιν). Denne læren utfyller Hl. Paulus’ bekreftelse om at mennesket, samtidig, ikke frelses av gjerninger (οὐκ ἐξ ἔργων) alene. Troen og gjerninger er i stedet uatskillelige. Bekjennelse av riktig tro fører til gode gjerninger, akkurat som gode gjerninger vitner til rett tro og kan føre en til det. Den faste skille mellom riktig trosbekjennelse og gode gjerninger blant visse sekteriske, heterodokse grupper har, på grunn av den fundamentalistiske og trange terminologien de tar i bruk, ofte gjemt det faktum at ortodoksi, rett tro, ikke kan skilles fra utøvelse av vår tro, dvs. ortopraksis.

Vår økende forvrengning av den ortodokse tro i en ånd av minimalisme og mangel på varsomhet ovenfor den nedbrytende effekten av økumenismens religiøse synkretisme har også fått mange, i moderne tider, til å forsømme den ortodokse kristendoms fundamentale regel; dvs. der Troen ikke utøves (praktiseres og virkeliggjøres i gjerninger: hvordan vi snakker, hvordan vi går, hvordan vi kler og steller oss, hvordan vi relaterer til oss selv og hverandre, og til og med hvordan og hva vi spiser), der ortopraksis mangler, er vår rette tro, vår ortodoksi, ufruktbar og død. Det betyr ingen ting å tro rett hvis den troen ikke påvirker vår levemåte på en virkelig måte. Derfor oppfordrer det hellige Evangeliet etter Matteus oss til å ”la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør” og, som Hl. Peters første brev råder, ”ved deres gode gjerninger” å ”prise Gud den dagen Han kommer.”

Vi ble sannelig skapt for å leve Troen og å gjøre den en aktiv del av vår menneskelige tilværelse. Vi ble skapt, som Hl. Athanasios, det 4. århundrets store fader, skriver i sin berømte avhandling om Inkarnasjonen, ut av Guds godhets ”overdådige overflod” og, så klart, kjærlighet, så våre gjerninger kunne speile disse guddommelige egenskapene. Vi ble skapte for å ”delta i Guds herlighet,” som er målet ved hver vår gjerning. Som Hl. Eirenaios, fremstiller av den kristne tro i det 2. århundre, uttrykker det, strever vi i alt vi gjør, for å dele i Guds guddommelighet og derved, etter Hl. Gregorios Teologens - erkebiskop av Konstantinople i det 4. århundre - ord, guddommeliggjøre, ved våre liv, gjerninger og kristne vitnesbyrd, verden og alt i den. Dette bekrefter også Hl. Paulus i sitt brev til romerne, når han skriver at vi ble skapt av Gud for å åpenbare Hans herlighet inni oss og, i vår eventuelle guddommeliggjøring, trekke all skapning inn i Guddommelighet: ”For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares.”

Erkebiskop Krysostomos

Selv om denne oppgaven var for dem – i å holde det Gamle Testaments pakt – støpt i bildet av lydighet til Guddommelig lov, finner vi den kristne ortopraksis’ forløper i jødenes religiøse  liv. Troende jøders trofasthet til profetens pakt, selv idag, er både et eksempel og en utfordring for ortodokse kristne. Den konservative politiske spaltisten og kulturkommentatoren David Brooks skrev nylig, i en utmerket artikkel for The New York Times (”The Orthodox Surge,” 7. mars, 2013), en beskrivelse av den plutselige oppsvingen av interesse, blant New Yorks store jødiske befolkning, i de ortodokse jødenes levemåte. Han skriver at jøder som former deres liv og handlinger rundt religiøse lover finner en viktig ”struktur” i hverdagen; en struktur som faktisk ”tilfører åndelig betydning til hverdagslige handlinger,” ”regulerer ønsker og lyster” og ”modererer religiøs iver,” og gjør ”religion en praktisk virkelighet i hverdagen.” Å følge loven, sier han, blir ”gradvis internalisert gjennom et system av livslang studering, argumentering og praksis,” slik at ”eksterne regler,” som ”med det første kanskje virker brysomme,” etterhvert ”virker som en persons vanlige væremåte.”

Disse emnene er nettopp de jeg har nevnt med tanke på ortodoksi og ortopraksis: en enhet mellom tro og gjerning som binder oss til det vesentlige i det åndelige liv og, på en veldig virkelig måte, som Brooks bemerker, en ”naturlig væremåte.” Men i den ortodokse kristne levemåte, har vi ikke bare samfunn og samhandling med menneskets naturlige liv på jorden, men vi strever for å gjenopprette, på en metafysisk måte, livets sanne natur. Vi oppdager ikke bare en naturlig ”væremåte” men et liv forvandlet i Kristus, som i seg selv gjenoppretter og forvandler mennesket og verden ved å rekapitulere skapelsen og fornye alle ting fra innsiden, ved deltakelse i selve Værelsens energier. Den ortodokse kristen, som den ortodokse jøde, finner struktur og mening i livet ved å følge Kirkens lover og regler med hensyn til hvordan vi snakker, går, kler og steller oss, hvordan vi relaterer til oss selv og andre, og hvordan vi spiser (for ikke å nevne, hvordan vi tilber); men videre bidrar vi til lovens oppfyllelse: vi gjør religion, ikke bare til en ”praktisk realitet,” men en kilde av oversanselig kraft til å forvandle livet på et høyere nivå, som loven er rettet til.

Ortopraksis, å følge Kirkens regler og dens påbud og forbud – fra ”eksterne” ting som riktig prestelig kledning, ordentlig faste, å stå i kirken (noe som, i motsetning til moderne avvik fra riktig lære og praksis, er en oldtidlig asketisk praksis), beskjeden oppførsel og utseende, til ”interne” ting som omvendelse fra våre feiltrinn, den vanskelige regelen om å tilgi andre som vi finner feil ved oss selv, osv. – handler, sikkert nok, om å følge loven. Men det innebærer også lovens oppfyllelse, i å oppnå lovens mål (menneskets gjenopprettelse til det Galaterbrevet beskriver som det å være Guds barn i Kristus). Ortopraksis handler ikke bare om dette livet; men i tillegg orienterer det seg, igjen, mot virkeliggjøringen av det forvandlede liv i Kristus: den ”andre verdens” mystiske liv. Det er, som jeg har sagt, en aktiv, kreativ, og forvandlende aktivitet, som gjør lydighet om til en dør ut mot frihet og loven en vei til åndelig frigjøring.

Ortopraksis burde sannelig føre oss til et høyere jordisk liv, til en mer refinert tilværelse, og til en moralsk rettskaffenhet og etisk høyde. I den forstand, har den samme funksjon som for religiøse jøder, og deres strenghet dømmer oss for at vi har forlatt en observant livsstil. Men ortopraksis, for å gjenta dette viktige punktet, handler, for oss ortodokse kristne, først og fremst om det høyere liv og deltakelse, ved nåde, i Guds liv. I den forstand dømmer vår avvikelse fra en observant livsstil oss for åndelig uaktsomhet, mens det å bryte kanonene – vanligvis ved å rettferdiggjøre oss med kanoner som handler om administrasjon og ikke den uunnværlige åndelige praksis som vi gir avkall på – dømmer oss for å svike både oss selv og vårt medmenneske!

Oversatt fra Orthodox Tradition XXX:2 (2013), s.45-47.