Verdens Liv
1. kapittel av Alexander Schmemanns
“For Verdens Liv: Sakramenter og Ortodoksi"
Jeg begynner med dette tilsynelatende uviktige
tema om mat – uviktig i forhold til de store “religiøse problemene” i vår tid –
fordi hensikten med dette essayet er å svare, om mulig, spørsmålet: hvilket liv
snakker vi om, hvilket liv forkynner og erklærer vi når vi, som kristne,
bekjenner at Kristus døde for verdens liv? Hvilket liv er både motivasjonen, begynnelsen og målet for kristen misjon?
Mulige svar følger to generelle mønster. Noen
av oss forstår livet, når det omtales i en religiøs sammenheng, som det religiøse liv. Og dette religiøse liv er
en verden i seg selv, som eksisterer borte fra den sekulære verden og dens liv.
Det er ”åndelighetens” verden, og i våre dager ser den ut til å bli mer og mer
populær. Til og med bokhandlene på flyplasser er fulle av bind om mystikk. Enkel Mystikk var en tittel vi så på en
av dem. Fortapt og forvirret i støyen, “livets” jag og frustrasjoner, sier
mennesket lett ja til invitasjonen om å stige inn i sin sjels indre rom for å
finne et nytt liv, og nyte en “åndelig bankett” rikelig forsynt med åndelig
mat. Denne åndelige maten hjelper
ham. Den hjelper han å gjenopprette sin sjelefred, og gjennomføre dette – det
sekulære – liv, akseptere vanskelighetene, lede et mer betydningsfullt og
trofast liv, og “stadig smile” på en dyp og religiøs måte. Misjon innebærer derfor å konvertere folk til dette “åndelige” liv,
å gjøre dem religiøse.
Innen dette mønsteret finner vi stor variasjon
i hva man legger vekt på, og til og med i teologi, fra populær vekkelsesbevegelse
til sofistikert interesse i esoterisk og mystisk lære. Men resultatet er det
samme: det ”religiøse” liv gjør det sekulære – livet der man spiser og drikker
– meningsløst, og fratar det all virkelig betydning bortsett fra å være en
utøvelse i fromhet og tålmodighet. Og jo mer åndelig den ”religiøse” banketten
blir, jo mer sekulære og materielle blir de opplyste skiltene langs motorveien
der det står SPIS og DRIKK.
Hvis vi antar at vi har oppnådd minst ett av
disse praktiske målene, at vi har “vunnet” – hva så? Spørsmålet virker kanskje
naivt, men man kan ikke virkelig handle uten først å vite, ikke bare
gjerningens betydning, men hva livet, i hvilket navn man handler, selv betyr.
Man spiser og drikker, kjemper for frihet og rettferdighet for å leve, for å ha livets fylde. Men hva er det? Hva er livets eget liv? Hva innebærer
det evige liv? Til slutt, innen en slags endelig analyse, kan vi ikke unngå å
oppdage at gjerning, i seg selv, er meningsløst. Når alle komiteene har gjort
det de skal, alle papirene har blitt utlevert og alle praktiske mål nådd, må
det komme en perfekt fryd. Om hva da? Hvis ikke vi vet, forblir det samme
dikotomi mellom religion og liv som vi så i den åndelige løsningen. Om vi “åndeliggjør”
vårt liv eller “sekulariserer” vår religion, om vi inviterer mennesker til en
åndelig bankett eller deler en sekulær en med dem, forblir verdens virkelige
liv, som vi blir fortalt at Gud gav sin enbårne Sønn for, håpløst utenfor vår
rekkevidde.
2
“Mennesket er det han spiser.” Men hva spiser
han og hvorfor? Disse spørsmålene virker naive og ubetydelige, og ikke bare for
Feuerbach. De virket enda mer ubetydelige for hans religiøse motstandere. For
dem, som for ham, var spising en materiell funksjon, og det eneste viktige
spørsmål var om avhengighet til det gav mennesket en “superstruktur.” Religion
sa ja. Feuerbach sa nei. Men begge svarene ble gitt innen den same fundamentale
motsetningen av det åndelige og det materielle. “Åndelig” mot “materiell,” “hellig” mot
“verdslig,” “overnaturlig” mot “naturlig”
– dette var i århundre de eneste godkjente, de eneste forståelige former og
kategorier innen religiøs tenkning og erfaring. Og Feuerbach, til tross for
hans materialisme, var faktisk en naturlig arving til kristen “idealisme” og “spiritisme.”
Men Bibelen, som vi har sett, begynner også
med mennesket som et sultent vesen, med mannen som er det han spiser. Men dette
perspektivet er helt annerledes, for vi finner ikke noe sted i Bibelen de
dikotomiene som for oss er det opplagte rammeverket for all tolkning av
religion. I Bibelen er maten mennesket eter, og verden han må delta i for å
leve, gitt ham av Gud, og det blir gitt ham for felleskap med Herren. Verden som menneskets føde er ikke noe “materielt”
og begrenset til materielle funksjoner, og derfor annerledes enn det spesielt “åndelige”
det står i motsetning til. Alt som finnes er Guds gave til mennesket, og alt
finnes for å åpenbare Gud for mennesket, for å gjøre menneskets liv om til
felleskap med Gud. Det er guddommelig kjærlighet blitt føde, blitt menneskets
liv. Gud velsigner alt Han skaper, og
dette, i bibelspråk, betyr at Han gjør all skapning om til tegnet og midlet av
Hans nærvær og visdom, kjærlighet og åpenbaring: ”Smak og se at Herren er god.”[3]
Mennesket er et sultent vesen. Men han hungrer
etter Gud. Bak all vår sult i livet er Gud. Hvert ønske er et endelig ønske om
Ham. Mennesket er så klart ikke det eneste sultne vesen. Alt som finnes lever
ved å “spise.” Hele skapelsen trenger føde. Men mennesket er unikt i universet
for kun han kan velsigne Gud for
maten og livet han får av Ham. Kun han kan svare Guds velsignelse med sin egen
velsignelse. Det betydningsfulle ved livet i Eden er at mennesket må gi ting navn. Så snart Gud hadde skapt dyrene
for å holde Adam selskap, leder Han dem til Adam for å se hva han vil kalle
dem. “Det Adam kalte hver levende sjel, det ble dens navn.”[4]
I Bibelen er et navn noe uendelig mer enn bare en måte å skille mellom en ting
og en annen. Det åpenbarer en tings selveste vesen, eller, bedre sagt, dens
vesen som Guds gave. Å gi noe et navn er å åpenbare betydningen og verdien Gud
gav det, å kjenne det som noe som kom fra Gud og å vite dets plass og funksjon
innen den verden Gud har skapt.
 |
| Fader Alexander Schmemann |
Med andre ord er det å gi noe et navn å
velsigne Gud for det og i det. Og i Bibelen er det å velsigne Gud ikke en “religiøs”
eller “kultisk” handling, men en levemåte.
Gud velsignet verden, velsignet mennesket, velsignet den sjuende dagen (dvs.
tiden), og dette betyr at Han fylte alt det som er med sin kjærlighet og
godhet, og gjorde alt “overmåte godt”.[5]
Menneskets eneste naturlige (ikke “overnaturlige”)
svar til Gud som gav ham denne velsignede og helliggjorte verden, er å velsigne
Gud, å takke Ham, å se verden som Gud
ser den og – gjennom denne takknemmelighetens og tilbedelsens gjerning – å
kjenne, gi navn til og ta fatt i verden. Alle menneskets rasjonelle, åndelige
og andre egenskaper, som skiller ham fra andre skapninger, har sin fokus og
endelige oppfyllelse i dette evne til å velsigne Gud, å vite hva tørsten og
sulten som utgjør dette livet betyr. “Homo
sapiens,” “homo faber”…ja, men, først
og fremst, “homo adorans.” Det å være
menneske betyr først og fremst å være prest.
Han er verdens midtpunkt og forener den gjennom å velsigne Gud – og ved å fylle
verden med denne eukaristien, omvandler han sitt liv, det han mottar fra
verden, til et liv i Gud, i felleskap med Ham. Verden var skapt som ”materien,”
materialet av en altomfattende eukaristi, og mennesket var skapt som dette
kosmiske sakramentets prest.
Mennesker forstår dette instinktivt om ikke
rasjonelt. Århundre med sekularisering har ikke klart å transformere spising om
til noe kun utilitaristisk. Mat behandles fortsatt med ærbødighet. Et måltid er
fortsatt en ritus – det siste “naturlige sakrament” av familie og vennskap, av
et liv som er mer en “spising” og ”drikking.” Det å spise er fortsatt noe mer
enn å vedlikeholde kroppsfunksjoner. Folk forstår kanskje ikke hva “noe mer”
er, men de ønsker allikevel å feire det. De hungrer og tørster fortsatt etter
et sakramentalt liv.
3
Det er derfor ikke med uhell at den bibelske
historien om menneskets fall dreier seg om mat. Mennesket spiste av den
forbudte frukt. Frukten av det ene treet som, hva annet den også står for, var
ulik alle andre fruktene i Hagen: den var ikke en gave gitt til mennesket.
Verken gitt eller velsignet av Gud, var den mat som dømte den som spiste av den
til felleskap med kun seg selv, og ikke med Gud. Den er et bilde av verden
elsket for sin egen skyld, og det å spise av den er et bilde på en forståelse
av livet som et mål i seg selv.
Det å elske er ikke lett, og menneskeligheten
har valgt å ikke gjengjelde Guds kjærlighet. Mennesket har elsket verden, men
som et mål i seg selv og ikke noe som fører til Gud. Han har gjort dette så
konsekvent at det har blitt noe som “henger i luften”. Det virker så naturlig
for mennesket å oppleve verden som mørk og ugjennomsiktig, og ikke som
fullstendig gjennomtrengt av Guds nærvær. Det virker naturlig å leve et liv
uten å takke for en verden som er Guds gave. Det virker derfor naturlig og ikke
være eukaristisk.
Verden er en fallen verden fordi den har falt
fra bevisstheten om at Gud er alt i alt. Akkumuleringen av denne mangel på
bevissthet om Gud er den opprinnelige synden som er verdens forfall. Selv
religion i denne falne verden kan ikke helbrede eller frelse den, for den har
godtatt at Gud er begrenset til et “hellig” område (“åndelig,” “overnaturlig”)
– i motsetning til verden som “uhellig.” Den har godtatt den altomfattende
sekularismen som prøver å stjele verden fra Gud.
Menneskets naturlige avhengighet til verden
var beregnet på dens stadige omvandling til felleskap med Gud, i Hvem er alt
liv. Mennesket skulle være prest av en eukaristi, og ofre verden til Gud, og
gjennom dette offer skulle motta livets gave. Men i den falne verden har ikke
mennesket presteskapets kraft til å klare dette. Hans avhengighet av verden
blir en lukket krets, og hans kjærlighet har viket av fra dens sanne retning.
Han elsker fortsatt, han er fortsatt sulten. Han vet at han er avhengig av noe
utenfor seg selv. Men hans kjærlighet og avhengighet gjelder bare verden i seg
selv. Han vet ikke at det å puste kan være felleskap med Gud. Han ser ikke at
det å spise kan være å motta liv fra Gud i noe annet enn en kun fysisk forstand.
Han glemmer at verden, dens luft eller føde, kan ikke i seg selv gi liv, men
bare til den grad at de mottas og godkjennes for Guds skyld, i Gud og at de
bærer livets guddommelige gave. Alene kan de kun produsere et utvendig inntrykk
av liv.
Når vi ser på verden som et mål i seg selv,
blir alt sin egen verdi og derfor mister all verdi, for bare i Gud finner vi
meningen (verdien) med alt, og verden er betydningsfull bare når den er Guds
nærvers “sakramentet.” Gjenstander ansett kun som gjenstander ødelegger seg
selv fordi de har liv kun i Gud. Den naturlige verden, skilt fra livets kilde,
er en døende verden. For den som tenker at mat, i seg selv, er livets kilde, er
det å spise felleskap med den døende verden, det er felleskap med døden. Selve
maten er død, det er liv som har dødd og må oppbevares i kjøleskap som et lik.
”For syndens lønn er døden.”[6]
Livet mennesket valgte var bare et utvendig inntrykk av liv. Gud viste ham at
han selv hadde valgt å spise brød på en måte som rett å slett kom til å vende
ham tilbake til jorden både han og brødet ble tatt fra: “Støv er du, og til
støv skal du vende tilbake.”[7]
Mennesket tapte det eukaristiske liv, han mistet livets egne liv, evne til å
gjøre det om til Liv. Han sluttet å være verdens prest og ble i stedet dens
slave.
I fortellingen om Hagen skjedde dette da dagen
var blitt sval:[8] dvs. om
natten. Og Adam, når han forlot Hagen der livet skulle ha vært eukaristisk –
verden ofret til Gud i takknemmelighet – førte Adam hele verden inn i mørke. I
et vakkert stykke bysantinsk hymnologi ser vi Adam som sitter utenfor, med
blikket vendt mot Paradis, og gråter. Det er et bilde av selve mennesket.
4
Her kan vi avbryte dette emne om mat en stund.
Vi begynte med det bare for å frigjøre ordene “sakramental” og ”eukaristisk”
fra bibetydningene de har fått opp gjennom den tekniske teologiens lange
historie, der de nesten alltid brukes innenfor rammeverket av “naturlig” imot “overnaturlig,” og “hellig” imot “verdslig,” dvs. innen den samme
motsetningen av religion og liv som gjør livet ufrelsbart og uten religiøs
betydning. Men fra vårt perspektiv er ikke den “opprinnelige” synden først og
fremst at mennesket har vært “ulydig” mot Gud; synden er at han sluttet å
hungre etter Ham og kun Ham, sluttet å se hele sitt liv som avhengig av hele
verden som et sakrament av felleskap med Gud. Synden var ikke at mennesket
forsømte sine religiøse plikter. Synden var at han anså Gud som noe religiøst –
dvs. i motsetning til livet. Menneskets eneste fall er hans ikke-eukaristiske
liv i en ikke-eukaristisk verden. Fallet er ikke at han foretrakk verden
ovenfor Gud, forvrengte balansen mellom det åndelige og materielle, men at han
gjorde verden materiell, når han skulle ha transformert den til “liv i Gud,”
fylt med betydning og ånd.
Men det kristne Evangeliet er at Gud ikke
forlot mennesket i eksil, i en knipe av forvirret lengsel. Han hadde skapt
mennesket “etter sitt eget hjerte” og for seg selv, og mennesket har strevd i
sin frihet for å finne svaret på sin indre mystiske sult. I svar på denne
ekstreme uoppfyllelsen handlet Gud avgjørende: inni mørket der mennesket famlet
etter Paradis, sendte Han lys. Han gjorde dette, ikke som en redningsaksjon,
for å gjenvinne det tapte mennesket: det var heller for å fullføre det Han
hadde foretatt fra begynnelsen. Gud handlet slik at mennesket kunne forstå hvem
Han virkelig var og hvor hans sult hadde drevet ham.
Lyset Gud sendte var Hans Sønn: det samme
lyset som hadde skint uslukket i verdens mørke hele tiden, nå sett i full
glans.
Før Kristus kom, hadde Gud gitt løfte om Ham
til mennesket. Han hadde gjort dette på et stort vis, Han talte gjennom Israels
profeter, men også på mange andre måter med hvilke Han kommuniserer med
mennesket. Som kristne bekjenner vi at Han, som er sannheten om både Gud og
menneske, gir en forsmak av Hans kjødliggjøring i mer fragmenterte sannheter.
Vi tror også at Kristus er til stedet i hver og en som søker sannhet. Simone
Weil har sagt at selv om noen kan løpe vekk fra Kristus så fort han kan, løper
han faktisk rett inn i Kristi armer så lenge han tror det han løper mot er
sant.
Mye som er sant om Gud har også blitt åpenbart
gjennom religionens lange historie, og dette kan en kristen bevise ved å
referere til Kristi sanne standard. I de store religionene som har formet
menneskelig aspirasjon, spiller Gud på et ustemt orkester, men allikevel har
flott, rik musikk ofte blitt laget.
Men Kristendommen er på en dyp måte all religions ende. I fortellingen om
den samaritiske kvinnen ved brønnen i Evangeliet, sier Jesus dette tydelig. “Herre,”
sa kvinnen til Ham, “jeg ser at Du er en profet. Våre fedre tilba på dette
fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedt hvor en bør tilbe. Jesus sier til
henne: Tro Meg, kvinne. Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på
dette gjell eller i Jerusalem…Men den time kommer, og er nå, da de sanne
tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og i sannhet. For det er slike tilbedere
Faderen vil ha.”[9] Hun
spurte Ham et spørsmål om religion, og med sitt svar endret Jesus perspektivet
fullstendig. Ikke noe sted i det Nye Testament fremstilles Kristendommen som en
kult eller religion. Religion trengs når det er en sperre mellom Gud og
menneske. Men Kristus, som er både Gud og menneske, har knust veggen mellom
mennesket og Gud. Han har innviet et nytt liv, ikke en ny religion.
Det var på grunn av den tidlige Kirkens frihet
fra “religion,” i vanlig, tradisjonell forstand at hedningene beskyldte de
kristne for ateisme. De kristne
brydde seg ikke om hellig geografi, hadde ingen templer, ingen kult som kunne
gjenkjennes av generasjonene foret av mysteriekultenes høytidelighet. Det var
ingen spesiell religiøs interesse i stedene der Kristus hadde bodd. Ingen pilegrimsferder.
Den gamle religionen hadde sine tusen hellige steder og templer: for de kristne
var alt dette forbi og borte. Det var ingen behov for templer bygd av stein:
Kristi Legeme, Kirken selv, det nye folk Han hadde samlet i seg, var det eneste
ekte templet. “Bryt dette templet ned, så skal Jeg gjenreise det på tre
dager…”.[10]
Kirken selv var det nye og himmelske
Jerusalem: Kirken i Jerusalem var
uviktig i sammenlikning. Det at Kristus kommer
og er tilstede var mye mer viktig enn
stedet Han hadde vært. Kristi historiske virkelighet var, så klart, det
ubestridte grunnlag for den kristnes tro: men de husket Ham ikke så mye som de
visste at Han var med dem. Og i Ham var “religionens” ende, fordi Han var selv
Svaret på all religion, all menneskelig hunger etter Gud, for i Ham var det
livet mennesket hadde tapt – og som bare kunne symboliseres, tegnes, og spørres
etter i religion – gjenopprettet til ham.
5
Dette er ikke en avhandling om systematisk
teologi. Den prøver ikke å granske alle aspekt og implikasjoner ved dette
Svaret. Den påstår heller ikke å ha lagt noe – i dette lille området – til
visdommen samlet i talløse bind om “teologier” og “dogmatikk.” Denne bokens
formål er et ydmykt et. Det er å minne leserne på at i Kristus, ble livet –
livet i all sin helhet – gjenopprettet til mennesket, igjen gitt som et
sakrament og felleskap, og gjort til Eukaristi. Og det er å vise – om bare
delvis og overfladisk – betydningen av dette for vår misjon til verden. Den
vestlige kristen er vant å tenke på sakrament i motsetning til Ordet, og han
forbinder misjon med Ordet og ikke sakramentet. Han er også vant til å tenke på
sakramentet som kanskje en vesentlig og klart definert del, institusjon eller
handling av Kirken og innenfor Kirken,
men ikke på Kirken som Kristi nærvær og gjerning selveste sakrament. Og til
slutt er han primært interessert i visse, veldig “formelle” spørsmål om
sakramentene: deres antall, ”validitet,” institusjon, osv. Vårt formål er å
vise at det finnes og alltid fantes et annet perspektiv, en annen måte å nærme
seg sakrament på, og at denne måten er avgjørende nettopp for spørsmålet om
misjon, og vårt vitne om Kristus til verden. For hovedspørsmålet er: hva vitner vi om? Hva har vi sett og
rørt med våre hender? Hvor kaller vi mennesker? Hva kan vi tilby dem?
Dette essayet er skrevet av en ortodoks og fra
den ortodokse Kirkes perspektiv. Men det er ikke en bok om ortodoksi, som bøker
om ortodoksi skrives og forstås i dag. Det finnes en “vestlig” tolkning av
Østen som de ortodokse selv har godtatt. Ortodoksien er vanligvis fremstilt som
å spesialisere i “mystikk” og ”spiritualitet,” som et mulig hjem for alle de som
tørster og hungrer etter den “åndelige bankett.” Den ortodokse Kirke har blitt
tilordnet den “liturgiske” og ”sakramentale” Kirkes plass og funksjon, og derfor mer eller mindre uinteressert i
misjon. De ortodokse har kanskje for ofte mislykkes i å se hva deres “sakramentalisme”
betyr, men dens grunnleggende betydning er absolutt ikke å flykte inn i en tidløs
”spiritualisme” langt unna “handlingens” kjedelige verden. Og det er denne
sanne betydningen denne forfatteren vil vise frem og dele med sine lesere.
Vakre kirker med “helnattsvigiler,” ikoner og
prosesjoner, en liturgi som trenger minst tjuesju tunge liturgiske bøker for å
fremføres riktig – alt dette ser ut til å stå i motsetning til det som har
blitt skrevet hittil om Kristendommen som “religionens ende.” Men gjør det
virkelig det? Og hvis ikke, hva betyr
alt dette i den virkelige verden der vi bor, og for hvilket liv Gud har gitt
sin Sønn?
Oversatt fra Alexander Schmemann, For the Life of the World,
Crestwood, NY: St. Vladimir’s Seminary Press, 1973, s.11-22.
Crestwood, NY: St. Vladimir’s Seminary Press, 1973, s.11-22.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar